men heldur fer saman við ES. Hann vildi hava svar uppá, hví Noreg ikki stendur saman við hinum Norðurlondunum í handfaringini av nátturutilfeinginum í Norðuratlantshavi.
Spurningurin ljóðaði soleiðis:
Tak, hr. præsident. Jeg vil gerne følge op på det spørgsmål, som fru Line Barfod rejste, nemlig ejendomsretten til ressourcerne og en bæredygtig forvaltning af ressourcerne. Norden er jo måske verdens rigeste region, når det gælder naturressourcer, både levende og ikke-levende, og ikke mindst Nordatlanten har jo et enormt ansvar for disse rige ressourcer. Så det må vel være en klar fællesnordisk sag, at vi støtter ideen om, at det er folkene i Nordatlanten, folkene i Norden, som har ejendomsretten til ressourcerne, og at man kan forvalte dem på en bæredygtig måde.
Men mit spørgsmål er faktisk til Norges statsminister, og det er, for det første om han støtter ideen om, at man i grundloven indfører, at naturressourcerne er folkets ejendom, og for det andet hvorfor Norge går sammen med EU, når det gælder fælles ressourcer i Nordatlanten. Nu tænker jeg på makrel, sild og blåhvilling og andet. Hvorfor står man ikke sammen i Norden og i Nordatlanten, når det gælder disse fælles ressourcer? Norge går i stedet sammen med EU, som efter min mening ikke har en bæredygtig udnyttelse af de levende ressourcer.
Svarið frá norska forsætisráðharranum, Jens Stoltenberg, ljóðaði soleiðis:
Når det gjelder makrell, så mener jeg at den skal forvaltes på en bærekraftig måte som andre fiskeriressurser. Jeg mener at noe av det vi har greid i Barentshavet, i Norskehavet, i det nordatlantiske fiskerisamarbeidet, er at vi i all hovedsak har greid å forvalte fiskeriressursene på en bærekraftig måte, og bedre enn veldig mange andre land. Det skyldes at vi har forhandlet fram kvoter, blitt enige om fordeling mellom landene, og så holdt oss til de kvotene og nedkjempet ulovlig fiske.
Jeg mener at det er et problem at det nå foregår fiske på makrell uten at det er enighet om kvotene. Det er jeg kraftig motstander av. Jeg mener at det veldig undergraver en bærekraftig, miljøvennlig forvaltning av disse ressursene, og jeg mener at det er helt i strid med det som er en forsvarlig, ansvarlig og bærekraftig forvaltning av fiskeriressurser. Så det som er Norges standpunkt, er at vi må sette oss ned og forhandle og bli enige om kvotene og så holde oss til de kvotene. Alt annet innbærer bare at alle land fisker alt de kan, og at makrellstammen blir ødelagt. Det er et problem for miljøet, for naturen, men det er også et problem for de økonomiske interessene til de involverte landene over tid når man har fisket ut og ødelagt stammene. Det er makrell.
Kort: Når det gjelder naturressurser ellers, tror jeg det er litt uheldig å ha et absolutt prinsipp om at staten skal eie alle naturressurser. Jeg mener at man må skille. I Norge har vi innført et lovverk som gjør at staten eier alle naturressurser i grunnen, altså i kontinentalsokkelen, olje og gass. Vi eier all vannkraft. Vi har noe som heter hjemfallsrett som gjør at den tilfaller staten etter en tid. Men f.eks. at staten skal eie all jord – det prøvde man seg på i Sovjetunionen – det har vi gitt opp i Norge.
Høgni Hoydal kann treffast á +298 220250
